Gi

Hvis du mener at Etter Kristus er viktig for Kirka og for deg, så bli med å tilføre arbeidet kraft!

Gi av ditt fokus:
Snakk om E.Kr, be for E.Kr.

Gi av din tid:
Bli med på en jesusdojo, start en E.Kr-gruppe, arranger din egen jesusdojo.

Gi penger: 
Enkeltbeløp eller et fast gavetrekk.

Det er alt dette som utgjør Etter Kristus i sin nåværende form, så takk for at du gir.

 

FAST GIVER: 

Send “agave ekr” til 2434 eller en epost til sa@etterkristus.no så tar vi kontakt og setter opp en avtalegiro.

Vipps:

Send valgt sum til 19421.

Konto: 

Kontonummer: 9053 05 22333.
Merk betalingen med «Gave til Etter Kristus» 

SMS: 

Gi 200 kr: Send “agave 200” til 2434. 

(Faste givere får skattefradrag for inntil 25.000 kr i året) 


«Etter Kristus er et viktig bidrag til fornyelse i vår kirke, en invitasjon til en jordnær og himmelvendt vandring i fotsporene til Mesteren fra Nasaret. Jeg har forventning til det som kan skje gjennom denne bevegelsen». 

- Biskop Ole Christian Kvarme

 

Keiser Arkadia

Keiser Arkadia

Keiser Arkadia

Keiser Arkadia

Den eldre mannen, som for anledningen hadde en aftenkjole på seg, tok tak i hånda mi mens han bukket dypt og sa: «Kall meg Keiser Arkadia».

Etter å ha lest om Jesus, og hvordan han lærte mennesker å elske sin neste, bestemte Joseph og jeg (Mark) oss for å begynne å eksperimentere med å være radikalt imøtekommende med mennesker. Etter noen måneder med søppelplukking begynte vi å be til Gud om at vi skulle møte mennesker vi kunne hjelpe på et dypere plan enn bare å gjøre gatene rene for naboene våre. En kveld møtte Joseph en eldre mann på bussen som virka svært ensom. Mannen inviterte oss hjem til seg, og neste dag var vi på plass

Den eldre mannen, som for anledningen hadde en aftenkjole på seg, tok tak i hånda mi mens han bukket dypt og sa: – Kall meg Keiser Arkadia.

– Kom inn a, gutter. Har dere lyst på en joint? sa den gamle mannen i det vi gikk opp trappa til en rusten skolebuss. Bussen sto parkert på en ledig plass i Potrero Hill og det var det malt en beskjed i store bokstaver på den:
JEG HAR EKSPERIMENTERT MED MEG SELV I 3O ÅR. RESEPTEN: SPIS ETT FEDD HVITLØK OG DRIKK DIN EGEN URIN OG SÆD TO GANGER OM DAGEN.

Joseph og jeg vekslet jevnlig blikk og lurte på hva i all verden vi hadde rotet oss borti. Den eldre mannen, som for anledningen hadde en aftenkjole på seg, tok tak i hånda mi mens han bukket dypt og sa: «Kall meg Keiser Arkadia».

Han satte seg og begynte å streve med å rulle en joint med sine leddgiktbefengte fingre mens han snakket videre.  «Jeg har tatt amfetamin i tretti år, som medisin altså. Kombinasjonen av speed og andre kjemikalier kurerer alle menneskelige sykdommer, skjønner dere». Mens Arkadia fortsatte å snakke fór blikkene våre over bussens interiør. Skitne klær. PC-skjermer. Bøtter med urin. «Styresmaktene har løyet! Alt er en konspirasjon for å utslette planeten. Hvis jeg hadde vært sjef skulle jeg brent alle penger og erklært verden fri for klassesystemer. Vi skulle alle vært likeverdige og rike».

Mens Arkadia fortsatte å snakke fór blikkene våre over bussens interiør. Skitne klær. PC-skjermer. Bøtter med urin.

Jeg prøvde å avbryte monologen. «Keiser. Hvor lenge har du bodd i San Francisco?» «Alt for lenge. Du har vel ikke en eiendom på landet som jeg kan passe på?» «Hvor gammel er du?» «Ikke for gammel. Jeg er så ung som de kommer». «Men hvor vokste du opp?» «Vokse opp? Jeg har ikke vokst opp. Gutter jeg råder dere til å drikke urin to ganger om dagen. Det vil kurere alt som plager dere».

Da det gikk opp for Arkadia at vi hørte på han mest for å være høflige, begynte han å forsvare seg. «Dere tror meg ikke, dere. Men det bør dere. Jeg er Guds budbærer». Da hoppet Joseph inn i samtalen. «For et sammentreff. Vi er etterfølgere av Guds budbærer, Jesus». Det var tydeligvis ikke det rette å si, for keiseren begynte å banne og sverte. «Jesus kommer ikke tilbake, så dere bør høre på meg isteden. Hvis dere ikke tror meg kan dere bare pelle dere ut!»

Hendene var brune av møkk, og munnen var tannløs og full av råte. Jeg hadde fullt innsyn til kyllingsandwichen som ble forsøkt tygget. Det knøt seg i magen.

Noen måneder senere snublet jeg over keiseren nede i sentrum. Han satt sammenkrøket i en rullestol, solbrent og med uthulende kinn. Han var dog uklanderlig antrukket, med krone på hode, masse smykker rundt halsen og en amulett i de skjelvende hendene. Han smilte i det jeg kom mot ham. «Jeg har det bedre enn noen gang. Kan du ikke se det? Jeg skulle til å dra for å spise. Blir du med?» Med tanke på at vi nærmest hadde blitt kastet på dør ved forrige møte, var jeg litt overrasket over hvor vennlig han var mot meg. Han insisterte på å kjøpe en jordbærmilkshake til meg. Vi satt ovenfor hverandre i en bås mens han spiste og gjentok monologen han tidligere hadde servert oss i bussen. Hendene var brune av møkk, og munnen var tannløs og full av råte. Jeg hadde fullt innsyn til kyllingsandwichen som ble forsøkt tygget. Det knøt seg i magen.

Jeg spurte han hvordan det var å leve alene i den bussen i så mange år? Han stoppet plutselig opp med tyggingen. «Det føles … ensomt noen ganger. Da stenger jeg meg inne i bussen i tre fire dager. Eller så drar jeg ned hit. Nei nå trenger jeg urin. Hei, se på han der. Han kunne jeg tenkt meg å hatt i lenker og dominert».

Jeg prøvde å forstå Arkadia med hjerte og hjerne, men kunne ikke unngå å tenke «er det noe vits i å bruke tid med denne mannen, eller lærer han meg noe om Jesu kjærlighet til alle mennesker?»

Vi hadde med matvarer, hjalp han med å klippe hår og tånegler og ryddet og rengjorde plassen rundt bussen. Gradvis begynte han å stole på oss og begynte å fortelle mer om seg selv.

Noen dager senere stakk Joseph og jeg innom keiserens buss. Han var svært rusa, men klarte å si at han var glad for å se oss. Jeg spurte om det var noe vi kunne gjøre for han. Han rakk fram noen sedler til oss. «Kunne dere dra å kjøpe sandwich med italiensk pølse. Be om at det skal være majones og provolone-ost. Og kjøp sandwich til dere også. De er nydelige».

Vi begynte jevnlig å besøke Arkadia, sammen med andre fra det kristne fellesskapet vårt. Vi hadde med matvarer,  hjalp han med å klippe hår og tånegler og ryddet og rengjorde plassen rundt bussen. Gradvis begynte han å stole på oss og begynte å fortelle mer om seg selv. Han het egentlig Robert. Familien hans hadde utstøtt han etter at han hadde vært på sinnssykehus i flere år. Han flytta fra Wisconsin til San Francisco og ble i løpet av den seksuelle revolusjonen på syttitallet en slags celebritet i homsemiljøet og pleide blant annet å arrangere nakenbading på søndag ettermiddag på en populær pub i SOMA-distriktet. Innehaveren lot han bo i kjelleren i flere år, men gradvis ble han eldre og mer rar, og etter hvert mistet han all popularitet og ble til slutt helt isolert.

«Hva bryr det deg om jeg lever eller dør?» spurte han tilbake. «Keiser, for Gud og de som er glad i deg er du verdifull. Vi vil savne deg».

Keiserens helse ble bare dårligere, og da desember kom var han bundet til rullestolen. Som om ikke det var nok prøvde eieren av plassen der bussen sto parkert å få han bortvist ved å gå rettens vei. Vi tok opp saken hans for helsedepartementet og sosialtjenesten og gjorde det vi kunne for å overbevise han om å flytte inn på gamlehjem. Det eneste han gav til svar var en profeti om endetidens komme i løpet av et år. «På nyttårsaften skal jeg ta selvmord», sa han. Jeg svarte at jeg ville bli veldig lei meg om han gjorde det. «Hva bryr det deg om jeg lever eller dør?» spurte han tilbake. «Keiser, for Gud og de som er glad i deg er du verdifull. Vi vil savne deg». «Ingen har noen gang brydd seg om meg», svarte han bittert. «Det er jeg svært lei meg for å høre. Jeg hadde i grunn håpet at du så på Joseph og meg som vennene dine».

Vi bestemte oss for å feire julaften hos keiseren, og hadde med oss favorittmaten hans og en bursdagskake. Jeg hadde fortalt han at jeg kom til å ha med meg familien min, og at han måtte vise seg fra sin beste side. Med fullmånen i ryggen banket jeg på bussdøra. Han åpnet opp og sto i en elegant lilla hatt og med nylakkede negler. En ung kvinne som jobbet som prostituert og bodde i en trailer like ved var også i bussen. Han hadde tatt med en av «klientene» sine. Vi spiste sammen med stearinlys som eneste belysning. Etter maten satte kona mi, Lisa, lys på kaka. «Skal vi ikke synge bursdagssang for noen som ikke har feira bursdag på en stund», sa jeg. I samme øyeblikk lyste vår 3 år gamle sønn opp og sa: «Det er jo jul. Kan vi ikke synge happy birthday til Jesus». Jeg fikk panikk. Jeg visste at ingenting fikk keiseren mer sint enn navnet Jesus, men sakte, og med et stort tannløst smil, sa keiseren: «Ja, vi synger happy birthday til Jesus». Så gikk vi ut i den klare natten og sang sammen. Lisa og jeg, en gateprostituert og hennes kunde, en sekstitre år gammel transvestitt og tre små blonde barn med røde kinn. I det jeg hjalp keiseren tilbake i bussen sa han: «Dette har vært den beste kvelden i mitt liv. Takk».

Så gikk vi ut i den klare natten og sang sammen. Lisa og jeg, en gateprostituert og hennes kunde, en sekstitre år gammel transvestitt og tre små blonde barn med røde kinn

Neste søndag skulle en del av oss bort til keiseren for å hjelpe han med å dytte bussen bort fra eiendommen han ikke lenger var velkommen. Vi banket på, men ingen svarte. Så hørte vi et svakt stønn inne fra bussen. Vi brøt oss inn og fant keiseren på gulvet, i en dam av urin og avføring. Han prøvde å snakke, og jeg klarte så vidt å forstå at han ba om vann. Vi løftet han opp i sittestilling og hjalp han å drikke. Mens vi hjalp han med å vaske seg og skifte klær, begynte det å demre for meg. Han hadde prøvd å ta livet sitt, akkurat som han hadde sagt han skulle. Jeg fant raskt en del tabletter rundt på gulvet og en flaske vodka.

Resten av flyttegruppa hadde også dukka opp når vi ringte ambulansen. Keiseren ba meg innstendig om å bli med han i ambulansen. Jeg ble med og holdt han i hånda hele veien til sykehuset. Han ble raskt stabilisert på sykehuset. Jeg sto alene ved siden av sykesenga hans. «Keiser», sa jeg.  «Det er Mark». Med øynene fremdeles lukket begynte han å mumle. «Jeg ville jo dø. Hvorfor redda du meg?» «Du er jo vennen min. Jeg bryr meg om deg». «Men hvorfor bryr du deg om meg?» Jeg begynte å stryke han over pannen. «Vi er alle elsket». Arkadia begynte å snorke og brystet hevet og senket seg som om det var en kraftanstrengelse å puste.

«Men hvorfor bryr du deg om meg?» Jeg begynte å stryke han over pannen. «Vi er alle elsket»

Da Joseph og jeg ankom sykehuset dagen etterpå, var keiseren lys våken og smilte da vi dukket opp. Han klemte oss som om vi var bortkomne sønner som hadde kommet hjem igjen. Han gav Joseph noen penger og ba han om å gå og kjøpe en skikkelig god middag som vi alle kunne spise sammen.

Sykehusets psykolog ivret etter få snakke med meg og inviterte meg inn på kontoret hennes. Med nøklene til bussen og keiserens personlige papirer i hendene fortalte jeg livshistorien hans, det jeg hadde lært gjennom alle samtalene vi hadde hatt. Mens jeg snakket innså jeg at selv om jeg hadde kjent keiseren i bare seks måneder, var jeg blitt hans aller nærmeste.

Psykologen spurte meg til slutt om hvilken rolle jeg egentlig hadde i nabolaget keiseren bodde. Jeg forklarte at Joseph og jeg var en del av et lite kirkefellesskap som prøvde å etterligne Jesus ved å bli venner med ensomme mennesker. – Det høres ut som en kirke jeg vil være med i, svarte hun.

 

Emperor Arcadia er et kapittel i boken «Soul Graffiti» (2008), debutboken til Mark Scandrette, grunnlegger av ReImagine og Etter Kristus' gudfar. Det er kun dette kapitlet som er oversatt (av undertegnede) 

 

Mislykket bønn

Mislykket bønn

Anorektisk åndsliv

Anorektisk åndsliv