Etter kristus
er 100 % gavefinanisert

Flere gaver = et større arbeid


Gi et fast beløp (trykk på lenken)
Du kan få skattefradrag for inntil kr 40 000,- i året.  

Gi med kort (trykk på lenken)

Gi med Vipps: 19421

Kontonummer: 9053 05 22333.
Merk betalingen med «Gave til Etter Kristus» 

En ateists jesusbrannfakkel

En ateists jesusbrannfakkel

Sjelden har jeg lest en sakprosabok som i sprudler så mye av språklig overskudd. Med sin metaforbruk er boken et sitatarsenal for livssynsformidlere. Men først og fremst har en ateist gitt meg ny innsikt om troen min.

Det er ikke lett å vite hvor man skal begynne når man skal anmelde Bjørn Stærks «Å sette verden i brann – en ateist skriver om Jesus», for her er det mye å ta innover seg, både av meningsinnhold, treffende metaforer og lattervekkende onelinere. 

Stærk har skrevet noe som ligner litt på en andaktsbok, litt på en lettlest innføring i kirkehistorie, og litt på ett dusin kruttsterke debattinnlegg. Jeg tror det er denne miksen som, i kombinasjon med språkbriljansen, gjør at jeg slet med å legge vekk boka underveis.  

«Jesu påbud om radikal medfølelse utgjør de mest eksplosive versene i Det nye testamentet».

Jeg skal ikke legge skjul på at noe av det som gjør boken lesverdig for min egen del er at Stærk rett som det er klør meg på min teologiske rygg, for å si det slik. Boken er et lite frieri til kristne generelt og kristne med en viss radikal opprørstrang spesielt. Som for eksempel når Stærk skriver at «det at kristne ideer fremstår som dumme fordi de er gamle, det tror jeg er forbigående. Og det at kristne ideer fremstår som dumme fordi de er kristne, det tror jeg også er forbigående». Ikke minst resonnerer det i hele Etter Kristus-nettverket når han skriver at «hvis det i det hele tatt er mulig å høre stemmen til den opprinnelige Jesus gjennom all støyen, så er dette det første vi hører: ‹Du burde leve radikalt annerledes enn du gjør!›»

«Jesu påbud om radikal medfølelse utgjør de mest eksplosive versene i Det nye testamentet», i følge Stærk. «Hver gang du så, hørte om eller visste om noen som led, men ikke gjorde noe med det, spyttet du Jesus i ansiktet. Hver. Eneste. Gang».

Jesu radikale oppfordringer kan man enten gå på, og feile, men også faktisk få det til innimellom, og i forsøkene bygge karakter, som vi så ofte snakker om i Etter Kristus. Eller man kan blåse av det hele som håpløst høye idealer, kanskje fordi man ikke lenger helt vet hvordan man skal forholde seg til de uunngåelige feilskjærene i forsøkene på å leve radikalt. For hva gjør man når man har driti på draget for ente gang? 

«Kristne hadde både synd og frelse. Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av».

Svaret for ateisten Bjørn Stærk er begrepene «synd» og «nåde», som forfatteren med sorg konstaterer er ord som helt har mistet sin mening. «Men selv om ordene er borte, har vi som kultur beholdt det de beskriver, litt som et fjell i et land hvor man har glemt ordet for fjell. Fjellet er der fremdeles. Alle kan se at det er der. Det ruver i horisonten. Alle må forholde seg til at fjellet er der. Folk går på turer dit. Men ingen vet hvordan de skal snakke om det lenger, fordi ordet «fjell» høres så gammeldags ut. Så de bruker feil ord, snakker nølende om ‹den skogen der som er litt høyt over bakken›. Det tok oss et par generasjoner å bli kvitt Gud og glemme den kristne teologien. Men vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden. Vi har bare glemt hvordan vi skal snakke om det». Og senere i boken: «Kristne hadde både synd og frelse. Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av». Kanskje er dette noe av årsaken til at man i dag  si ting som «Jeg oppførte meg som en idiot, men jeg angrer ikke. Jeg står for det». For hvor skal man gå med angeren?

«‹Nyt livet›-ateister har ikke noe å si til demonen som setter klørne i vennen deres. Blikket viker unna. Som livsfilosofi er det på nivå med en deodorant-reklame».

Bjørn Stærk er ateist, men han er ikke en nyateist som lager lettantennelige stråmenn av ethvert religiøst menneske. Tvert i mot, han lar det bli ganske varmt under nyateistenes føtter når han kritiserer Dawkins og co’s bussreklamekampanje i England  ("There's probably no God. So stop worrying and enjoy your life"). «Som om ‹Nyt livet› er noe du sier til en som ser ektefelles sin forsvinne inn i demenståken, skritt for skritt, dag for dag. ‹Nyt livet›-ateister har ikke noe å si til demonen som setter klørne i vennen deres. Blikket viker unna. Som livsfilosofi er det på nivå med en deodorant-reklame».

Han kritiserer også religionskritikere som er sinte på den allmektige, kjærlige Gud, som kan tillate lidelse, eksemplifisert i det virale videoklippet av den indignerte Stephen «How dare you» Fry. Det ondes problem er ikke det virkelige problem for Bjørn Stærk. «Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det ekte ondskapsproblemet løser du ikke ved å slutte å tro på Gud. Det gjør problemet verre».

«Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det».

Stærk skriver mye om hvordan kristendommen burde være tettere på det Jesus sa og gjorde, at kirken burde være mer en gjøre-kirke enn en snakke-og-høre-kirke: «Tenk på en kirke, som er bygget for at én person skal stå og tale mens resten lytter. Arkitekturen i kirken legger til rette for en bestemt måte å oppføre seg og tenke på». Og «Etter vekkelseskristendommens storhetstid på 1800-tallet forlot vi kristendommen nesten helt. Eller, vi forlot den typen kristendom som påvirker hvordan vi lever». Ikke minst slår Stærk et slag for Luthers kallsetikk: «Vi skal ikke løpe vekk fra hverdagen, men fylle den med kjærlighet». 

«Vi bør leve slik at folk sier om oss, slik teologen Tertullian på 200-tallet skrev at hedningene sa om de første kristne: ‹Se, som de elsker hverandre!›»

Vi må altså gjøre noe. Og det er slik Stærk avslutter det hele, det er dette det koker ned til – ikke argumenter man slår hverandre i hodet med, men levde liv som til syvende og sist vil overbevise den andre, også for ateister: 

«Vi bør leve slik at folk sier om oss, slik teologen Tertullian på 200-tallet skrev at hedningene sa om de første kristne: ‹Se, som de elsker hverandre!›
Se hvor mye godt de gjør. 
Se hvor lykkelige de er. 
Se hvordan de løser problemene sine. 
Se hvordan de behandler oss andre».

Kjøp og les! Eller rettelse: Kjøp, les og gjør!

 

Anorektisk åndsliv

Anorektisk åndsliv

Du blir det du gjør

Du blir det du gjør

0