Etter kristus
finansieres av
folk som gir

Gi med kort

GI fast

Send “agave ekr” til 2434 eller en epost til sa@etterkristus.no så tar vi kontakt og setter opp en avtalegiro. (Faste givere får skattefradrag for inntil 25.000 kr i året) 

Gi med vipps

Send valgt sum til 19421.

Gi med sms

Gi 200 kr: Send “agave 200” til 2434. 

Gi i nettbank 

Kontonummer: 9053 05 22333.
Merk betalingen med «Gave til Etter Kristus» 


Gi fokus:

Snakk om E.Kr, be for E.Kr.

Gi tid:

Bli med på en jesusdojo, start en E.Kr-gruppe, arranger din egen jesusdojo.

«Etter Kristus er et viktig bidrag til fornyelse i vår kirke, en invitasjon til en jordnær og himmelvendt vandring i fotsporene til Mesteren fra Nasaret. Jeg har forventning til det som kan skje gjennom denne bevegelsen». 

- Biskop Ole Christian Kvarme

 

Anorektisk åndsliv

Anorektisk åndsliv

Den protestantiske kirke i Vesten har lenge vært på en usunn slankekur. Den bør avsluttes så raskt som mulig.

Vår ånd trenger også mat, men dessverre bruker den ikke utestemme.

Hvis noen sa du ikke lenger trengte å spise, ville du sluttet? Selvfølgelig ikke, men la oss for argumentets skyld tenke oss at du hadde kjøpt budskapet om den matløse hverdagen, og tatt deg fri fra alle tvangstrøyemåltidene. Det ville ikke tatt mange timer, i høyden noen dager, før kroppens egne skrik hadde overdøvet enhver intellektuell overbevisning og tatt skjea i egen hånd ved å tre kjeften nedpå nærmeste kaloriansamling.

Vår ånd trenger også mat, men dessverre bruker den ikke utestemme. Hun hvisker bedende, uansett hvor lang tid det har gått siden forrige matsmule. Dermed kan vi protestantiske kristne fortsette å fortelle oss selv og hverandre at vi ikke trenger å gjøre noe som helst, ja vi trenger knapt være snille, for vi har jo nåden.

«Share», by Stephen Willis (flickr)

«Share», by Stephen Willis (flickr)

Jesu etikk var jo bare et pedagogisk triks for få oss til å forstå at vi ikke strekker til, slik at vi alle må krype til korset. «Muslimene ber flere ganger om dagen fordi de må. Vi slipper alt det der», kan man høre kristne fortelle, stolte som de er av sin egen slankekur fra Helvetet.

I frykt for en kristendom som kan oppfattes som krevende holder vi oss til strenge dietter som tapper oss for krefter.

Ei som faktisk overlevde i hundre år uten mat var den gamle kjerringa fra eventyret. Og hvordan havnet hun i elendigheta? «Å, jeg skulle knerte sund litt ved, og så fikk jeg nesa mi nedi hoggstabben her.» Mon ikke om vi protestanter satte fast nesa vår vi óg, den gangen vi skulle knerte sund den strenge og loviske kristendommen en gang for alle.

Jeg vet jeg setter det på spissen her, men jeg har lenge sett tendensene. I frykt for en kristendom som kan oppfattes som krevende holder vi oss til strenge dietter som tapper oss for krefter. Et nattverdsmåltid i form av en syltynn kjeks i knappeformat, dyppet i vin, er i grunn et betegnende bilde. Nattverden skulle vært kirkens store fest, der folk fra alle samfunnslag spiste seg mette.

Og at de protestantiske kirkesamfunnene i Vesten har blitt svekket de siste femti årene er det vel ingen som betviler lenger. Uten praksisen dør troen, advarer Jesu bror Jakob oss. Kirken er på ingen måte døende, og den har da heller aldri tatt helt praksisfri. Men jeg vil hevde at vi har vært på en usunn slankekur som bør avbrytes så fort som mulig.

Når velmenende kristne ledere forkynner at vi ikke trenger å gjøre noe som helst, gjør de det med tanke på døden og det evige liv, og i det perspektivet har de nok rett.

I Mike Leighs film Another Year oppsøker en kvinne plaget av søvnmangel en lege for å få sovepiller. Istedenfor umiddelbart å gi kvinnen det hun selv tror hun trenger begynner legen å spørre henne hvordan hun egentlig har det for tiden. «Kan du ikke bare gi meg pillene», ber kvinnen desperat. «Søvnproblemer er ingen sykdom», svarer legen. «Det er et symptom på at noe annet ikke er som det skal». Den misforståtte tankegangen om at nåden fritar oss fra enhver sunn praksis, fører til syvende og sist til livsstilsykdommer.

I frykt for en kristendom som kan oppfattes som krevende holder vi oss til strenge dietter som tapper oss for krefter.

«Har du stått slik i hundre år kan du saktens holde ut i hundre år til», kom det fra både bjønn og varg og prester og pastorer med tunnelsynet festet på Revenka. Når velmenende kristne ledere forkynner at vi ikke trenger å gjøre noe som helst, gjør de det med tanke på døden og det evige liv, og i det perspektivet har de nok rett. Det er bare det at Jesus aldri oppfordret til permanent kikkertsyn. Når nåden formidles som det at du slipper å gjøre noe som helst, også det som er godt for deg, blir den en forfallets hengekøye.

Jeg er redd vi som kirke lenge har medisinert oss vekk fra symptomene som kan fortelle oss sannheten om oss selv: At en kirke som ikke klarer å prege menneskers liv er en svak kirke. Vi må slutte å skrive ut sovetabletter fra talerstolen når menigheten har symptomer på underernæring. Og når alt kommer til alt, mat er mer enn næring. Mat er godt. Mat er sosialt. Det er også kristen praksis.

Først publisert i Vårt Land 19/10-13

Keiser Arkadia

Keiser Arkadia

En ateists jesusbrannfakkel

En ateists jesusbrannfakkel

0