Etter kristus
finansieres 100 % av
folk som gir


Gi et fast beløp
(skattefradrag for inntil 25.000 kr i året) 

Gi med kort

Vipps: 19421

Kontonummer: 9053 05 22333.
Merk betalingen med «Gave til Etter Kristus» 


Gi fokus:

Snakk om E.Kr, be for E.Kr.

Gi tid:

Bli med på en jesusdojo, start en E.Kr-gruppe, arranger din egen jesusdojo.

«Etter Kristus er et viktig bidrag til fornyelse i vår kirke, en invitasjon til en jordnær og himmelvendt vandring i fotsporene til Mesteren fra Nasaret. Jeg har forventning til det som kan skje gjennom denne bevegelsen». 

- Biskop Ole Christian Kvarme

 

Kom og se!

Kom og se!

Christianity has not been tried and found wanting; it has been found difficult and not tried.
— G.K. Chesterton

Rabbi. «Rabbi, hvor bor du?» spør Andreas, like etter at Jesus har passert ham nede ved Jordans bredder. Evangeliets første bekjennelse til Jesus. Ikke Messias eller Herre eller Frelser, men Rabbi - Lærer. Det er noe med Jesus som trollbinder så sterkt at enkelte forlater alt for å teste ut Rabbiens Vei. «Kom og se!», svarer Jesus. Én etter én blir de disipler. De får til slutt se, men det er en årelang avduking.

«Lenge før kristne hadde systematisk teologi og verdensbilder, sang de hymner og salmer, ba de bønner, feiret de nattverd, delte de alt de eide, var de et folk preget av en lidenskap for Guds kommende rike», skriver filosofen James K.A Smith i boken «Imagining the Kingdom». De kristne drev med radikale saker lenge før de hadde fått på plass detaljene i hva det var de egentlig trodde på. Eller kanskje var det akkurat det de hadde på plass, de første kristne - det de gjorde var troens grunnleggende bestanddel. 

The Calling of Saints Peter and Andrew  c. 1602-4. Oil on canvas. 

The Calling of Saints Peter and Andrew  c. 1602-4. Oil on canvas. 

Lenge før kristne hadde systematisk teologi og verdensbilder, sang de hymner og salmer, ba de bønner, feiret de nattverd, delte de alt de eide, var de et folk preget av en lidenskap for Guds rike
— James K.A. Smith

Komplisert. I dag er det opp ned. Tro er noe vi har inni oss; ideer, følelser, overbevisninger og verdier - ganske utilgjengelig for andre enn oss selv. «Folk prøver ikke ut kristendom og blir bergtatt. Kristendom synes komplisert og blir derfor ikke prøvd ut», skriver legendeapologeten G.K. Chesterton. Dessverre, for, som pastor Thomas Sjödin skriver i boken «Mens du hviler», det er først når man gjør noe at man forstår hvorfor man burde gjøre det.

Jeg tror vi i kristen sammenheng har vært altfor tilbakeholdne med å presentere kristne trospraksiser for folk som ikke tror. Vi har lenge levd under et paradigme som sier at man må vente med alt det der til den kristne troen er utbasunert. Nå snus ting på hodet, igjen. Prest og forfatter Henri Nouwen skriver at «Du tenker deg ikke frem til en ny måte å leve på. Du lever deg frem til en ny måte å tenke på». Var det ikke akkurat det Jesus gjorde med disiplene?

Du tenker deg ikke frem til en ny måte å leve på. Du lever deg frem til en ny måte å tenke på
— Henri Nouwen

Andre ord. Noen ganger bør vi forby enkelte ord og uttrykk for en stund, fordi de ikke lenger har den samme kraften i seg som før. Disippel er et sånt ord. Når Bibelen en gang om ganske lenge skal få ny oversettelse, håper jeg vi kan åpne den og lese om Jesus og lærlingene, omtrent som i dagens nynorskbibel.

«Jeg visste at ordet disippel betydde ‹læregutt›», innleder Edin Løvås i sin første aller første bok, «Vår tid trenger Kristus-disipler», fra 1950. «Den gang var det å være læregutt eller disippel ikke det samme som å sitte dag etter dag på en skolepult. […] Det var mesteren selv som betydde mest for den tids studenter. Og hos mesteren var det ikke bare lærdommen som interesserte. Det var hans personlighet som var avgjørende».

Lærling. Filosofen Dallas Willard mente at en lærling (han foretrakk ordet apprentice fremfor dicipple) er en som har bestemt seg for for å være sammen med en annen person «for å bli i stand til å gjøre det den andre gjør eller bli det den andre er».

Hvis det er Jesus vi hevder å være lærlingene til må vel tid med jesusfortellingene ha høy prioritet. Ikke tid med dem alene, det óg, for all del, men lærlingene til Jesus var jo nesten aldri alene når de var sammen med ham, ja om man leser jesusfortellingene. Og så gjorde de ting sammen, lenge før de helt forsto hvordan og langt mindre hvorfor - så på Jesus og gjorde etter ham.

Vår karakter. Som leder i kristen sammenheng er man både leder og lærling. Filosofen Dallas Willard skriver i «The Great Omission» at «De menneskene vi leder og snakker til kommer til å glemme 99 prosent av det vi sier til dem. Men de vil aldri glemme hvordan vi var. […] Vår karakter vil etterlate seg uutslettelige merker i folks liv, på godt og vondt. Derfor må vi aldri glemme at det viktigste som skjer til enhver tid, midt blant alle slags lederoppgaver, er vår egen pågående dannelse».

De menneskene vi leder og snakker til kommer til å glemme 99 prosent av det vi sier til dem. Men de vil aldri glemme hvordan vi var
— Dallas Willard

For Andreas startet lærlingtiden ved Jordans elvebredder, og derfra bar det motstrøms. Den minste var den største. Synderen som slo seg til brystet var den mest rettferdige. Barns naivitet var idealet, fiender skulle elskes, eiendeler selges og deles, salige var de som sørget og ingen skulle anses som urene, uansett sykdom, etnisitet eller kjønn. Og om veivalgene medføre synkende popularitet skulle man prise seg lykkelig.

Kom og se. Hver dag siden dagen ved Jordans bredder har Jesus stoppet opp når nysgjerrige har dukket opp, lurt på hva de vil og så sagt «Kom og se!». Se hva livet med meg innebærer. Så kan du heller gjøre deg opp en mening om hvem jeg er og hva jeg er her for etter hvert. Det der er ingen hast. Seriøst…

Første gang publisert i STEG - tidsskrift for kristen folkehøgskole, nr 1 2017.

 

Få tilskuere - mange deltagere

Få tilskuere - mange deltagere

Lavprisretreat i palmehelgen

Lavprisretreat i palmehelgen

0